1Dina, Jakobs datter med Lea, gikk engang ut for å se på landets døtre. 2Og Sikem, som var sønn av hevitten Hemor, høvdingen i landet, så henne; og han tok henne og lå hos henne og krenket henne. 3Men hans hjerte hang ved Dina, Jakobs datter, og han elsket piken og talte kjærlig til henne. 4Så sa Sikem til Hemor, sin far: La mig få denne pike til hustru! 5Og Jakob fikk høre at han hadde vanæret Dina, hans datter; men hans sønner var med buskapen ute på marken, og Jakob tidde med det til de kom hjem. 6Men Hemor, Sikems far, gikk ut til Jakob for å tale med ham. 7Jakobs sønner kom hjem fra marken da de fikk høre om dette; og mennene gremmet sig og var harmfulle; for han* hadde gjort en skammelig gjerning mot Israel ved å ligge hos Jakobs datter. Slikt burde ikke skje.

8Da talte Hemor med dem og sa: Min sønn Sikems hjerte henger ved eders datter; kjære, la ham få henne til hustru, 9og inngå svogerskap med oss, gi oss eders døtre og ta I våre døtre! 10Bli boende hos oss! Landet skal stå åpent for eder; bo her og dra omkring og få eder eiendommer her! 11Og Sikem sa til hennes far og hennes brødre: La mig finne nåde for eders øine! Det I krever av mig, vil jeg gi eder. 12Krev så meget I vil av mig i morgengave og andre gaver! Jeg skal gi det I vil ha; la mig bare få piken til hustru!

13Da svarte Jakobs sønner Sikem og Hemor, hans far, med svikefulle ord, fordi han hadde vanæret deres søster Dina, 14og sa til dem: Det kan vi ikke gjøre, å gi vår søster til en mann som har forhud; det vilde være en skam for oss. 15Bare på det vilkår vil vi være eder til vilje, at I blir som vi, og alt mannkjønn hos eder lar sig omskjære. 16Da vil vi gi eder våre døtre og gifte oss med eders døtre og bo hos eder, så vi blir ett folk. 17Men dersom I ikke vil høre på oss og la eder omskjære, da tar vi vår søster og drar bort.

18Og de syntes godt om deres ord, både Hemor og Sikem, Hemors sønn. 19Og den unge mann drygde ikke med å gjøre dette, for han var glad i Jakobs datter, og han var den som hadde mest å si i sin fars hus. 20Så gikk Hemor og hans sønn Sikem til porten i sin by, og de talte til mennene i byen og sa: 21Disse menn vil gjerne være venner med oss og vil bo her i landet og dra omkring her, og landet er jo vidt nok for dem; vi vil gifte oss med deres døtre og gi dem våre døtre. 22Men bare på det vilkår vil mennene være oss til vilje og bo hos oss og bli til ett folk med oss, at alt mannkjønn iblandt oss lar sig omskjære, likesom de selv er omskåret. 23Deres buskap og deres gods og alle deres kløvdyr, blir ikke alt det vårt når vi bare er dem til vilje, så de blir boende hos oss? 24Og de gjorde som Hemor og hans sønn Sikem vilde, alle som hørte hjemme i hans by; og alt mannkjønn, alle som hørte hjemme i hans by, blev omskåret.

25Men på den tredje dag, da de var syke av sine sår, da tok Jakobs to sønner, Simeon og Levi, Dinas brødre, hver sitt sverd, og de kom uforvarende over byen og slo alt mannkjønn ihjel. 26Også Hemor og Sikem, hans sønn, slo de ihjel med sverdets egg, og de tok Dina ut av Sikems hus og drog bort. 27Jakobs sønner kom over de drepte og plyndret byen, fordi deres søster var blitt vanæret. 28De tok deres småfe og storfe og deres asener, både det som var i byen, og det som var på marken. 29Og alt deres gods og alle deres barn og deres kvinner førte de bort som bytte, og alt annet som var i husene. 30Da sa Jakob til Simeon og Levi: I har gjort mig en stor sorg! I har ført mig i vanrykte hos landets innbyggere, Kana'anittene og ferisittene; jeg råder jo bare over en liten flokk, og samler de sig imot mig, kommer de til å slå mig ihjel, sa både jeg og mitt hus går til grunne. 31Men de svarte: Skulde han da få gjøre med vår søster som med en skjøge?