1Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud.

2Tal vennlig til Jerusalem og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, at det av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder.

3Hør! Det er en som roper: Rydd i ørkenen vei for Herren! Gjør i ødemarken en jevn vei for vår Gud!

4Hver dal skal heves, og hvert fjell og hver haug skal senkes, det bakkete skal bli til slette, og hamrene til flatt land.

5Og Herrens herlighet skal åpenbares, og alt kjød skal se det, for Herrens munn har talt.

6Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? - Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst.

7Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det; ja sannelig, folket er gress.

8Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.

9Stig op på et høit fjell, du Sions gledesbud! Opløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Opløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!

10Se, Herren, Israels Gud, kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham.

11Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.

12Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler?

13Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver?

14Hvem har han rådført sig med, så han gav ham forstand og oplyste ham om den rette vei og gav ham kunnskap og lærte ham å kjenne visdoms vei?

15Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrand i en vektskål er de aktet; se, øene* er som det fine støv han lar fare til værs.

16Libanon forslår ikke til brensel, og dets dyr forslår ikke til brennoffer.

17Alle folkene er som intet for ham; som ingenting og bare tomhet er de aktet av ham.

18Hvem vil I da ligne Gud med? Og hvad for et billede vil I sette ved siden av ham?

19Gudebilledet er støpt av en mester, og en gullsmed klær det med gull, og han støper sølvkjeder til det.

20Den som ikke har råd til en sådan gave, han velger tre som ikke råtner; han søker op en kyndig mester forat han skal få i stand et billede som står støtt.

21Skjønner I ikke? Hører I ikke? Er det ikke fra begynnelsen kunngjort for eder? Har I ikke forstått jordens grunnvoller?

22Han er jo den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper; han er den som bredte ut himmelen som et tynt teppe og utspente den som et telt til å bo i,

23den som gjør fyrster til intet, ordens dommere til ingenting;

24neppe er de plantet, neppe er de sådd, neppe har deres stamme skutt rot i jorden, før han har blåst på dem, og de blir tørre, og en storm fører dem bort som strå.

25Hvem vil I da ligne mig med, så jeg skulde være ham lik? sier den Hellige.

26Løft eders øine mot det høie og se: Hvem har skapt disse ting? Han er den som fører deres hær ut i fastsatt tall, som kaller dem alle ved navn; på grunn av hans veldige kraft og hans mektige styrke savnes ikke én.

27Hvorfor vil du si, Jakob, og tale så, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett går min Gud forbi?

28Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det? Herren er en evig Gud, den som har skapt jordens ender; han blir ikke trett, og han blir ikke mødig; hans forstand er uransakelig.

29Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.

30Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler.

31Men de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner; de løper og blir ikke trette, de går og blir ikke mødige.