1Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd. 2Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd. 3Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker; 4for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham, 5og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener. 6Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham, 7og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig! 8For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd! 9Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange. 10Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden. 11Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet, 12Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem! 13Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.

14Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt. 15Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet. 16Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene. 17Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker. 18Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham. 19Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig! 20Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.

21Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen. 22Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter, 23og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve! 24Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.

25Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år; 26og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre; 27da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon. 28For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet. 29Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage. 30Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær? 31Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig? 32Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette. 33Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten. 34Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!

35Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger? 36Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro! 37Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer, 39og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover. 40Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var. 41Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op! 42Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet. 43Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.