Norsk (1930) 1Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa: 2Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig, 3da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket, 4slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt, 5da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig, 6da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem! 7Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet, 8da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående; 9høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn; 10de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen. 11Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord. 12For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. 13Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. 14Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue. 15Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. 16En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg. 17Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner. 18Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand. 19Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener. 20Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. 21Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd. 22Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem. 23De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn. 24Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke. 25Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |