Norsk (1930) 1Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa: 2Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig; 3hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt. 4Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden, 5at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk? 6Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen, 7så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han? 8Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn. 9Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger. 10Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake. 11Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet. 12Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge, 13sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane, 14så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv. 15Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk. 16Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham. 17Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk. 18Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det. 19For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om; 20han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter. 21Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke. 22Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham. 23For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham. 24Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham. 25Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham. 26Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt. 27Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham. 28Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag. 29Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige. Det Norsk Bibelselskap (1930) Bible Hub |
    |